"KJÆRE NATUREN / SKULLE ØNSKE JEG IKKE VAR MENNESKE”

Norske Sunniva Sunde Krogseth (f. 1987) har netop færdiggjort sin Master i Storytelling (grafisk design og illustration) på Konstfack i Stockholm, med et dragende filmprojekt der sætte miljødebatten i et helt nyt perspektiv.

Det kan være farligt at kaste sig over et emne, som allerede har en vigtig rolle i tidsånden. Risikoen for at ende ud med banaliteter er stor, og særligt når man arbejder med miljøproblematikken skal man gøre sig umage for at undgå alle klichéerne. Sunniva Sunde Krogseth har, i sit afgangsprojekt “Kjære naturen / Skulle ønske jeg ikke var menneske,” trodset de trivielle skræmmebilleder med smeltende is og stigende vandstande og set indad på sin egen miljøangst. Sunniva’s film er en poetisk refleksion over et yderst relevant emne, og et projekt der både formår at bevæge, fascinere og inspirere.

Beskriv dit bachelor- eller afgangsprojekt
Mitt avgangsprosjekt er et personlig, mørkt, ærlig og poetisk bidrag til miljødebatten. Det er en kortfilm basert på min egen miljøangst, som jeg også har lært at andre har. Den er et forsøk på å prate om miljø og menneske på en ny måte. Følelsene våre for naturen, miljøet, krisen og hvordan i all verden vi skal forholde oss til det. Hva skjer når vi identifiserer de selvdestruktive miljøfølelsene, kan vi vende de utover? Filmen består av filmet papirscenografi, filmede skygger og voiceover av skuespiller Marianne Klasson Vassbotn. Musikk til sist av Therese Aune.

Fortæl os om din process (gå meget gerne i detaljer)
For å nå fram til mennesker med prat om natur, miljø og klima må man formulere seg på nye måter. Hvis man bare gjentar det som allerede er sagt (hvor sant det enn er) lukker folk ørene og snur seg vekk. Min prosess har bestått av å prøve ulike måter å prate om naturen; filosofisk, morsomt, gjennom underlige popluærvitenskapelige historier, dokumenterende tegneserier. Jeg prøvde å skape nysgjerrighet og kjærlighet til naturen i stedet for å snakke om det vanskelige. Når jeg hadde prøvd alt, endte jeg opp ved min egen miljøangst. Jeg tok utgangspunkt i den og skrev og gestaltet et univers og en historie for bekjennelse, følelser og oppfordring til å tenke over ting. Eller snarere føle etter.

Hvad har været din største udfordringer og bedste opdagelse?
Den største utfordringen har vært å unngå klisjeene, romantisering, forstyrrende nostalgi, klein optimisme og det totalt håpløse. Og å unngå å moralisere eller dømme. Den beste oppdagelsen var at svaret lå inni meg. At miljøangstklumpen i magen var løsningen og at det funker å være ærlig, mørk og personlig. Det har også vært en stor oppdagelse å finne ut at så mange har kjent seg igjen i filmen. Å identifisere det vanskelige er ikke et mål i seg selv, men kanskje klarer man å snu selvdestruktive utover?

Hvad vil fremtiden bringe?
Fremtiden bringer freelancing med kommersielle oppdrag, egeninitierte prosjekter (gjerne miljørelaterte), skriveprosjekter, filmprosjekter og å være gjestelærer til høsten på Kunsthøgskolen i Oslo hvor jeg tok min BA.